Wi-Fi i 180 km/t
Av: Håvard Fossen  [Sist endret: 27.05.2004 18:38:19]  [Skriv ut Skriv ut denne siden]

MercedesC bil
I Tyskland testes bredbånd til bil i høy hastighet.
WiMAX summit, Paris:
Forskere ved universitetet i Bremen driver felttester for å levere Internett-forbindelse til biler i fart på autobahn i 180 km/t. Til dette bruker de vanlig Wi-Fi - trådløst Ethernet.

- Det er forbausende hvor godt dette utstyret virker for å gi dekning til kjøretøyer i høy fart, tatt i betraktning at det ikke er laget for det, sier Jörg Ott ved Bremen Universität. Han delte erfaringene med deltakerne på WiMAX summit i Paris.

Unversitets-prosjektet har sett på ulike metoder for å levere internettforbindelse til biler som kjører rundt på motorveiene uten fartsgrense i Tyskland. At han presenterte dette på WiMAX-konferansen i Paris er fordi dette er en teknologi som passer til å levere backbone mellom basestasjoner. I neste fase – om et par år kan WiMAX også – om teknologene holder det de lover – levere Internett direkte til bilene.

- Mobil er for tregt
- GSM, GPRS og etter hvert UMTS er teknologier som gir for treg forbindelse og er dyrt å bygge ut og bruke.

WLAN-teknologi er billig og gir kraftig båndbredde, mens 4G-initiativer med digital broadcast står mellom disse teknologiene..

- Når vi i dag kjører fra kontoret til et hotell eller hjem og kobler oss på nettet igjen, har vi oftest ikke savnet Internett i mellomtiden. Man kan saktens spørre hvorfor vi forsker på dette, men vi tror det vil komme stadig flere applikasjoner og ønsker fra folk om å være tilknyttet nettet alltid.

Alltid tilkoblet
- Vi ønsket å lage en arkitektur som tar vare på forbindelsen når du er på farten i bil, der du ikke er tilknyttet nettet i dag. Det ekstreme caset er autobahn med fri hastighet. Derfor har vi satt opp basestasjoner og testet i hastighetene 80, 120 og 180 kilometer per time, sier Ott.

Og resultatet viser at en liten periode akkurat når bilene kommer inn i Wi-Fi-sonen og når de forlater den er det knapt dekning. En ”produksjonsfase” som Bremen-mannen kaller det, gir det derimot meget bra dekning. Forskjellen mellom hastighetene er ikke stor. Kapasiteten faller litt med økt hastighet, men ikke dramatisk.

Bedre enn ventet
- Vi ble overrasket over dekningen med 802.11b – som ga signal i en avstand langs veien på 840 meter. Da vi gikk over til 802.11g økte dekningen voldsomt til om lag 1800 meter. Det ga bilene en periode på 30 sekunder der de kunne laste ned eller sende 30 megabyte data.

Det bør nevnes at i forsøket med B-utstyret – for øvrig levert av Cisco – ble det satt opp to basestasjoner med 100 meters avstand. I bilen ble det brukt Orinoco Gold PCMCIA-kort med og uten ekstern antenne. I G-testen var det D-Link AirPlus Xtreme G DWL-2000AP på bakken og Buffalo AirStation G54 PCMCIA-kort i bilen med og uten ekstern antenne på biltaket. Uten antenne var det ikke kontakt overhodet med B-utstyret.

Ideen er å lage et system som gjør at operatører kan sette opp hotspots langs motorveiene og levere Internett til bilene. For å unngå problemer med at internettserverne ikke klarer å levere data fort nok, har universitetsfolkene i Bremen definert Drive-thru-proxyservere i nettet. De vil gi brukerne beskjed om å vente litt når de raser fra hotspot til hotspot i 180 kilometer per time, og tar opp forbindelsen når de kommer inn i en ny sone med dekning.

Automatisk autentisering
- Det er mye arbeid som gjenstår. Vi må ha bedre handover mellom basestasjoner, automatisk autentisering og legge informasjon i kø hos klienten. Eksempelvis slik at den ”tømmer” utboksen når du kommer inn i en sone, sier Ott.

Han ser WiMAX som en interessant teknologi for leveranse av backbone. Ofte vil det være nødvendig å levere strøm med solenergi, fordi autobahn går gjennom ubebodde områder.

e-post på tur
- Ta ett eksempel. Om vi kjører 400 kilometer og på strekningen har ti hotspots, vil jeg kunne ha en netto overføringskapasitet i bilen på 160 kilobit/s på turen, sier han.

På spørsmål om hvilken bruk han ser for seg i over 100 kilometer per time, svarer Ott at det kan være talebaserte systemer som gjør det mulig å høre og svare på epost. Men også selvsagt at passasjerer kan bruke Internett.